Framsyn 2030 – Slutten på billige Kinavarer

De siste 20-30 årene har vestlige land kunne kjøpe billige varer produsert i Kina. Prisen på arbeidskraft i Kina har i disse årene vært svært billig, men lønningene har begynt å stige de senere år. Det er ulike og usikre kilder på hva en kinesisk arbeider tjener, men en studie viser at i 2017 tjente en gjennomsnittlig kineser 3,6 USD pr time, opp 64% siden 2011 (8,5% årlig).

Kina har tradisjonelt hatt tre vekstmaskiner – eksport, investeringer/konstruksjon samt økt innenlandsmarked. Kina har høstet store gevinster fra de to førstnevnte, og det neste tiåret vil Kina måtte utvikle hjemmemarkedet for å sikre økonomisk vekst.

Når Kina retter seg innover vil dette få negative følger for alle som handler billige varer derfra. Store selskaper innen klesindustri har allerede flyttet deler av sin produksjon til «nye» lavkostland som Vietnam. Laos og Mexico, men antall arbeidere i disse landene vil ikke ha mulighet til å erstatte de store produksjonsklusterne i Kina.

Etter min mening er dette en positiv trend. Kineserne fortjener bedre enn å være «verdens fabrikk», og vestlige land og forbrukere har alt for lenge sluppet for billig unna ulempene disse enorme produksjonsvolumene fører med seg: Giftige utslipp til luft og vann, slumområder, ettbarnspolitikk og barn som vokser opp med besteforeldre siden mor og far bor i storbyene.

Gitt også at verden blir mer grønn, vil fokus fra oss forbrukerne flyttes fra billige forbruksmateriell til (litt?) dyrere kvalitetsvarer.

Det er vanskelig å spå framtiden, men disse to trendene peker ut en retning med et marked for bedrifter med kvalitetsprodukter, høyere priser og økt levetid. Tiden vil vise om disse bedriftene vil etableres hjemme i Europa eller i østen (Vietnam, Laos…). Alt dette gjør at en langsiktig investor burde holde seg borte fra selskaper som er tuftet på kina-import, eksempelvis tekstilbedrifter som Hennes og Maurtiz AB (sverige).

Framsyn 2030 – Betalingstjenester

Stikkord:

  • Automatisering innen betaling, faktura og regnskap
  • Digitale valutaer vil forsvinne
  • Nordiske banker tar en aktiv posisjon innen automatisk betaling/faktura hjemme og i utlandet
  • Redusert behov for regnskapsførere og revisorer

Privat

Måten varer og tjenester betales på i dag er nokså tungvindt. Fjerntjenester betales i hovedsak via faktura med KID-nummer eller «kredittkort» som legges igjen i nettbanken. Begge deler krever manuell inntasting. Dette vil endres det neste tiåret, og VIPPS er allerede i startgropa i dette arbeidet. Det svenske IT-foretaket Klarna har også utviklet dette, her kjøper man direkte i nettbutikken, men må likevel betale via faktura i nettbanken senere.

Kontanter vil overleve, i nåværende form. Det vil i praksis si et betalingsmiddel de fleste ikke forholder seg til i hverdagen, men som en reserveløsning når teknologien svikter. Fordelen med å kunne betale fullstendig anonymt med kontanter både for kjøper og selger, er også et argument som gjør at kontantene vil overleve.

Betalingskortene vil få konkurranse. Vipps og «klokke-betaling» er alternativer allerede i dag, men de fleste betaler fremdeles varene sine med plastkort (en teknologi fra 60/70-tallet). Finans og betalingsforetaker må posisjonere seg for å være med på denne omleggingen. Slik sett er det svært positivt at DNB og andre hjemmebanker har tatt en såpass aktiv rolle. Etter hvert kan Vipps rulles ut og eksporteres. Ute i den store verden vil mobile betalingstjenester «henge etter» utrullingen av telenett.

Nye (digitale) valutaer vil ikke få tilstrekkelig fotfeste til å overleve. Til syvende og sist er enhver valuta avhengig av en troverdig garantist (stater), uten dette vil valutaen svinne hen ved neste krise. Valutaer utstedt av IT-bransjen (eks. Facebook) vil ikke ha troverdighet gitt alle personvernbruddene.

Bedrifter og økonomien

Betaling og fakturering blir automatisert, vil det også bli et behov for å automatisere bokføring, regnskap og revisjon. I dag betaler bedrifter store summer for at regnskapsførere skal utføre «manuelle tjenester». Det samme gjelder rapportering inn til ulike myndigheter.

Besparelsene vil tilfalle bedriftene via lavere kostnader, samt økt etterspørsel som følge av lavere priser.

Finans og aksjemarkedet

Det er uklart hvordan effektivisering av betalingssystemene vil påvirke finans- og aksjemarkedet. Bedrifter innen IT vil utvilsomt kunne ta ut gevinster innenfor denne omleggingen, men som en investor er effektive betalingssystemer nokså uinteressant i seg selv. Dette er kun et hjelpemiddel for å få effektiv flyt i økonomien. Banker og finansinstitusjoner som posisjonerer seg klokt forut denne omleggingen vil ha et konkurransefortrinn i framtiden.

Et tiår går mot slutten

Det nærmer seg enden av tiåret, og dette er en anledning til å ta en pause og et dypdykk i hvordan verden vil se ut framover.  Som investor er det viktig å huske på at det siste tiåret har vært en sammenhengende oppgang på børsene. I 2010 stod Dow Jones i ca 10.000 og nå vaker indeksen på rundt 28.000, tilsvarer en årlig vekst på 10,8%. Oslo børs har til sammenlignet en årlig avkastning på 9,2% – ikke verst med tanke på oljekrisen i 2014-2016. Personlig forventer jeg minst en børskrise det neste tiåret, hva som vil trigge denne er umulig å si. Krakk kommer som kjent uventet og plutselig.

Men hvordan vil utviklingen være innenfor teknologi og finans, og hvordan vil dette påvirke folk flest, bedrifter og finansmarkedene? Noe av dette vil jeg kommentere i en serie av blogginnlegg de siste ukene av desember.

Kom gjerne med innspill og kommentarer.

Månedens graf – Hvordan investere en større pengesum?

De fleste investorer vil på et tidspunkt stå ovenfor problemstillingen om hvorvidt å investere alle pengene med en gang, eller fordele investeringen utover i tid. Den gjengse oppfatningen er at det vil lønne seg å fordele pengene utover i tid, men dette stemmer ikke helt med fakta.

Data fra Oslo Børs Hovedindeks viser at en engangsinvestering gir betydelig høyere avkastning. Den enkle forklaringen på dette er at desto lengere tid pengene er investert, desto høyere blir avkastningen. Det kan likevel være andre grunner til å fordele investeringer utover i tid, mer om dette i nederste avsnitt.

På grafen under er det inntegnet 2 grafer:

  • Den blå skraverte grafen viser 12 måneders rullerende avkastning for en engangsinvesteringer (eksempel kjøp 1. januar i år X)
  • Den oransje grafen viser 12 måneders rullerende avkastning for en investering fordelt over 4 kvartaler (eksempel kjøp 1. januar, 1. april, 1. juli og 1. oktober i år X)

I gjennomsnitt fikk investorene igjen 5% høyere avkastning ved å investere alt på en gang, sammenlignet med å fordele utover i 4 kvartaler. Mer overraskende er det at nedsiderisikoen er omtrent lik (-55,9% og -50,0%) for begge strategiene.

Gode grunner til å fordele investeringen utover i tid

  1. Den enkleste årsaken er at investeringsmidlene ikke er tilgjengelig. De fleste investerer penger som er tjent via arbeidsinntekt, og dette kommer månedlig framover i tid.
  2. Dersom du sitter på en stor cash-beholdning og ikke ønsker å “gå rett inn” i aksjemarkedet, så er det også en god grunn til å fordele investeringen. Men dersom dette er tilfelle, burde du vurdere om du har riktig risikoprofil i din portefølje. Det finnes ingen fasit, men personlig mener jeg at alle porteføljer burde ha en gitt andel kontanter eller kontant-lignende aktiva både i gode og dårlige børstider.
  3. Andre personlige forhold. Klarer du å sove godt om natten dersom du har har investert “alle pengene”? Se punkt 2 angående risikoprofil.

Desember 2019

Porteføljen står i 815.360 kr.

Aksjer 59%

Fond 22%

Kontant 19%

Rebalanseringen har fortsatt igjennom november ved at aksjeandelen er solgt ned. Egenkapitalbevis i Sparebank 1 Østlandet (SPOL) er solgt ut og midlene er re-investert i indeksfond og 2 utenlandske aksjer (Shell og Fortum).

Det er ikke noe dramatisk rundt at SPOL er solgt ut, men bakgrunnen er at jeg har eiet denne posten siden børsnoteringen i 2017 og har en avkastning inkludert utbytte som jeg er fornøyd med. Tiden var derfor moden for å gjøre en tilpasning.

Fremdeles er porteføljen et stykke unna optimal vekting med 40% indeksfond og 40% aksjer, og det vil ta tid å oppnå dette. En målsetning er at jeg i løpet av første halvår i 2020 vil ligge på rundt 50% aksjer og 30% fond. Dette vil skje med å kombinere nedsalg på aksjesiden og nye innskudd til porteføljen.

Oljeinvestering

Jeg har kjøpt en aksjepost i det Engelsk-Nederlandske oljeselskapet Royal Dutch Shell plc. De fleste kjenner «merkenavnet» Shell fra bensinstasjoner i Norge, men internasjonalt er Shell et av de største oljeselskapene med en bredde som få andre selskaper kan sammenlignes med. Shell er et «integrert» oljeselskap.

Det betyr at selskapet tjener penger selv med en lavere oljepris. En fallende oljepris vil slå hardt ut på bunnlinja til et oppstrømsrettet oljeselskap (eksempelvis Equinor), men for nedstrøms- og raffinering er lav oljepris positivt grunnet to faktorer: oljen (innsatsfaktor) faller i pris og etterspørselen etter drivstoff og kjemikalier øker.

En annen strategisk viktighet med Shell er LNG-virksomheten. Shell har de siste 10 årene satset tungt på LNG-markedet, og i «oljenedturen» i 2014-2015 ble tidligere British Gas (BG) kjøpt opp. Dette gir Shell en unik rolle i energiomveltningen som vil finne sted i verden de neste 50 årene med utfasing av kull, og over i mer miljøvennlig energi.

Grunnrente i oppdrettsnæring?

Det pågår en debatt om å innføre såkalt grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen. For meg er det ikke opplagt at det faktisk foreligger noen grunnrente i oppdrettsnæringen.  

Grunnrente er en særskatt som ilegges næringer som har ekstraordinær fortjeneste fordi de får en eller flere innsatsfaktorer gratis eller til redusert kostnad. Vannkraft har grunnrente på grunn av at været «løfter» vannet opp i fjellene og kraftselskapene må hverken bruke tid eller penger for å holde vannet syklus i gang. Oljesektoren har også en grunnrente fordi oljen ligger der gratis.

Så til spørsmålet om hvorvidt oppdrettsnæringen har en tilsvarende grunnrente. Det er ikke tvil om at disse selskapene har hatt ekstraordinær høy fortjeneste de siste årene, men det skyldes i stor grad av at utsalgsprisen på laks har økt betydelig. 1 kg laks kostet ca 30 kr i 2012, og i 2019 er prisen økt til ca 60 kr. Det tilsvarer 10% økning hvert år.

Men høy fortjeneste er ikke ensbetydende med at det er en grunnrente til stede.  For å trekke fram «gratis» innsatsfaktorer som oppdrettsselskapene nyter godt av, så er det verdt å nevne:

  • Uendelig tilgang på sjøvann i bevegelse
  • Areal (fram til 2017 da en arealavgift ble innført)

Øvrige innsatsfaktorer må betales for

  • Smolt og yngel
  • Fór
  • Infrastruktur / transport
  • Arbeidskraft
  • Material og utstyr
  • Helse / sykdom

Det er mange næringer som har tilsvarende gratis innsatsfaktorer, og jeg mener at det ikke foreligger noen grunnrente for oppdrettsselskapene.